Lykken er en yo-yo!

Dagene har vært så travle i det siste. Så travle at det har blitt liten tid til lek og moro, men gjett hva?! Jeg har fått meg yo-yo! O lykke! Hadde glemt hvor fantastisk der er! Enda jeg fikk den i går har jeg allerede flere ganger tatt på meg jakken for å dra en eller annen plass, og der lå den i lomma. Det har vært litt kjedelig å gå i det siste, siden jeg ikke finner laddern til ipod´n, men nå snakker vi andre boller :D

Det tok ikke lange tiden å finne tilbake yo-yo-formen, en gammel sirkushest glemmer tross alt ikke gamle kunster :-p Akkurat nå øves det iherdig på the sleeper, som er helt grunleggende for å gjøre flertallet av andre striks, som for eksempel "gå tur med hunden", eller andre fænsi triks.

For å utvide min kunnskap om yo-yo triks googlet jeg, og fant til min store overraskelse ut at yo-yo har eksistert i flere tusen år! Bildet til venstre under viser et terracottakunstverk som er fra 440 år f.kr.! Bildet til høyre er fra 1791, men da het yo-yo´en bandalore. Jajamensann, også jeg som trodde det bare var en farsott på 80-tallet...

Men så til poenget: Bortimot alle som har sett yo-yo´en min har villet prøve, og det har mildt sagt vært vanskelig å få den tilbake. Det må jo bety noe. Jeg er ikke så naiv at jeg tror at en yo-yo simpelthen kan gi lykke alene, men hjelpes meg, den hjelper da godt på vei.

Fransk SuPeRsuPpe

Denne suppa er faktisk noe av det beste, og kanskje sunneste jeg vet, men det aller, aller beste - den lages i en fei!

Til 2 glupske personer trenger du: 

8 poeteter

3 gulrøtter 

3 stenger selleri

2 kyllingfileter

3 - 4 cm purre- eller vårløk

En slant kålrot

1/2 - 1 buljongterning

2 dl melk

Krydres med salt og pepper. 

Pepperrot kan forresten også brukes. Den holder seg lenge, og er litt mer wasabi-aktig i smaken enn vanlig pepper. Denne gang brukte jeg også persillerot, men sellerirot og andre rotgrønnsaker kan man fint bruke. Og, jeg har til min store fornøyelse funnet ut at urten kjørvel passer utmerket i store dunger i denne suppa, men det hadde jeg ikke i hus 8o/

Og her er det geniale:

Sleng vannet på kok idét du kommer inn døra hjemme. Skrell poteter, gulrot, kålrot og deretter resten. Alle grønnsakene plumpes oppi gryta så snart de er ferdig skrellet. Så snart vask-, kutt- og skrellinga er ferdig, er faktisk suppa også det, etter 5 minutter. Er man skikkelig kjip og usunn, kan man selvfølgelig putte oppi pølser ; ) 

Helt til slutt, akkurat når suppa når bollebunnen, kan man (og bør man synes jeg) ha oppi en squett melk.

Nu e det dags!

Linn sier at her i nord er det er langt inn til hjerter med klær på. Jeg tror dessverre det er sant. Jeg har stoppet meg selv mang en gang i å skrive ”KJE-DE-LIIIIG” på statusen min på facebook, og la det være sagt, det er bare oppdragelsen som har stoppet meg. Ikke at jeg tror det hadde gjort noen forskjell å spre eder og galle på fb, vinteren kan tross alt sende den livligste av oss i hi. Linn mente også at idet nordlenningene blir mer lettkledte (på grunn av varmen og været, altså), blir vi helt andre mennesker, som spretter frem på berg og knaus. Heldigvis, får en si!

Jeg gleder meg! Til sol og varme, men aller mest til elleville mennesker i nord. Mennesker som ikke sover, som balanserer på line i kirkeparken, bærer trær i Altevågen, drikker vin på kaia, med stumpen plassert på søte rosa puter i nattlig festspillrus, frisbee på Nord Cargo-kaia, lunsj og kortspill på pledd og geledd i generalhagen og dansing i fjæra.

Nu e det dags : )

Track: Nina Simone: ”Here comes the sun”, album: blue for you 

To skjønne

Endelig fikk jeg dratt innom Fretex før stengetid, og gjett om jeg fant to skjønne : ) Nå mangler jeg bare en platespiller, så blir alt så bra. I mellomtiden skal de to skjønne få stå til pynt i stua. Sjekk alle de herlige navnene på denne!

Gleder meg vilt til å spille denne! Julie Andrews <3 wohooo!

Aldri en lort...

En gang for mange år siden diskuterte jeg og vennene hvem vi aller helst ville ha spist middag med, dersom vi kunne velge fra øverste hylle. Jeg husker noen svarte Mandela, en annen svarte mor Theresa og slik gikk samtalen. Jeg tenkte meg godt om. Det finnes, og fantes, så mange. Vi skulle tross alt velge mellom levende og døde. Svaret for meg ble Arthur Arntzen, han ville jeg spise middag med! I går aften ilte det viltert i hjertet da jeg omsider samtalet med Arthur over en kaffekopp, for så å produsere hans foredrag "Humor og arbeidsglede" i Nordic hall.

Arntzen har mottatt utallige priser opp igjennom årene, men det er slett ikke disse som imponerer meg mest. Som stor humorist har han også en alvorlig bunn. Det skal mot til for å være så selvutleverende og ærlig om sin karrige oppvekst som han har vært. Jeg synes at det aller fineste er lærdommen han hevder å ha fått fra sin mor, nemlig småfolkets humor som skjold mot vanskeligheter, makta og øvrigheten.

Mens vi ventet på at Arthur skulle på scenen fortalte han meg at han alltid ble så usigelig nervøs før han skulle opptre. Det være seg om det var fem eller hundre han skulle snakke for. Tatt i betraktning hans cirka 50 år i rampelyset, gjennom teater, tv, bokutgivelser (visstnok rundt 24 i tallet!) og foredrag finner jeg det direkte begredelig at han skulle bli så plaget hver eneste gang. Jeg tar meg selv i å tenke på de utallige gangene jeg har stått på bakscenen, før jeg skulle danse gnistrende og fantastisk til mamma og pappa, salen og hele planeten, da jeg oppgitt tenkte"hvorforhvorforhvorfor utsetter du deg for dette gang på gang? Lærer du aldri?" Vel, jeg er tydeligvis ikke alene, og det er kanskje en trøst i seg selv i grunn. Arthur fortalte at mammaen hans hadde sagt at den dagen han ikke var nervøs før han skulle på scenen, da måtte han virkelig slutte. Det tror jeg hun kan ha hatt helt rett i, men dette sitatet fra Astrid Lindgren er heller ikke så dumt:

 “Av og til må man gjøre ting selv om man er litt redd, ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort.” 

                      Astrid Lindgren i Brødrene Løvehjerte.

Chai fra scratch!

Som et resultat av ei særdeles hyggelig 3o-årsfeiring i går, har udugelighten slått til for fullt i dag. Etter å ha hatt en sofa på ryggen i mange timer, boblet det opp et påtrengende behov for, kort summert, alt spiselig. Fornuftigheten inntok til slutt kroppen, og på kjøkkenet bakset jeg sammen en masala chai. Teen er fra India og består av te tilsatt aromatiske krydder og urter. Har drukket den ferdigblandede på cafeer og kaffebarer mange ganger, men jeg lover, denne er bedre!  Det fine med denne fasitløse oppskriften er at det ikke kan gå galt, hvilket passet meg utmerket akkurat i dag. Sånn ble min variant:

6 kopper  vann
6 - 12 cm fersk ingefær
4 - 6        nellikspiker
4 - 8        kardemommefrø
8 - 10      svarte pepperkorn
Om du vil kan du også bruke stjerneanis, lakrisrot (veldig søt), fennikkelfrø eller appelsinskall.


Sett vannet på kok, og ha skivet ingefær i fra starten av (skallet kan fint være på). Ha i resten av krydderet, med skall og det hele, når vannet begynner å boble. Småkok i 20 minutter, sil av krydder og urter, og trekk te i blandingen. Ferdig!

Hvem husker snøen som falt i fjor?

I dag, og i går, og dagen før der og enda før det, og i grunnen så lenge prinsessa kan huske, har det snødd og blåst i den lille nord - norske storbyen. I anledning atter en snedag, som jeg i grunnen ikke finner så verst, siterer jeg Ingunn som sa det så fint i morges: "folkens.. d snye. vi bor i nord - norge. d e mars. get over it." 

    Dagens helt: Michel Diniz de Carvalho!