Nu e det dags!

Linn sier at her i nord er det er langt inn til hjerter med klær på. Jeg tror dessverre det er sant. Jeg har stoppet meg selv mang en gang i å skrive ”KJE-DE-LIIIIG” på statusen min på facebook, og la det være sagt, det er bare oppdragelsen som har stoppet meg. Ikke at jeg tror det hadde gjort noen forskjell å spre eder og galle på fb, vinteren kan tross alt sende den livligste av oss i hi. Linn mente også at idet nordlenningene blir mer lettkledte (på grunn av varmen og været, altså), blir vi helt andre mennesker, som spretter frem på berg og knaus. Heldigvis, får en si!

Jeg gleder meg! Til sol og varme, men aller mest til elleville mennesker i nord. Mennesker som ikke sover, som balanserer på line i kirkeparken, bærer trær i Altevågen, drikker vin på kaia, med stumpen plassert på søte rosa puter i nattlig festspillrus, frisbee på Nord Cargo-kaia, lunsj og kortspill på pledd og geledd i generalhagen og dansing i fjæra.

Nu e det dags : )

Track: Nina Simone: ”Here comes the sun”, album: blue for you 

To skjønne

Endelig fikk jeg dratt innom Fretex før stengetid, og gjett om jeg fant to skjønne : ) Nå mangler jeg bare en platespiller, så blir alt så bra. I mellomtiden skal de to skjønne få stå til pynt i stua. Sjekk alle de herlige navnene på denne!

Gleder meg vilt til å spille denne! Julie Andrews <3 wohooo!

Aldri en lort...

En gang for mange år siden diskuterte jeg og vennene hvem vi aller helst ville ha spist middag med, dersom vi kunne velge fra øverste hylle. Jeg husker noen svarte Mandela, en annen svarte mor Theresa og slik gikk samtalen. Jeg tenkte meg godt om. Det finnes, og fantes, så mange. Vi skulle tross alt velge mellom levende og døde. Svaret for meg ble Arthur Arntzen, han ville jeg spise middag med! I går aften ilte det viltert i hjertet da jeg omsider samtalet med Arthur over en kaffekopp, for så å produsere hans foredrag "Humor og arbeidsglede" i Nordic hall.

Arntzen har mottatt utallige priser opp igjennom årene, men det er slett ikke disse som imponerer meg mest. Som stor humorist har han også en alvorlig bunn. Det skal mot til for å være så selvutleverende og ærlig om sin karrige oppvekst som han har vært. Jeg synes at det aller fineste er lærdommen han hevder å ha fått fra sin mor, nemlig småfolkets humor som skjold mot vanskeligheter, makta og øvrigheten.

Mens vi ventet på at Arthur skulle på scenen fortalte han meg at han alltid ble så usigelig nervøs før han skulle opptre. Det være seg om det var fem eller hundre han skulle snakke for. Tatt i betraktning hans cirka 50 år i rampelyset, gjennom teater, tv, bokutgivelser (visstnok rundt 24 i tallet!) og foredrag finner jeg det direkte begredelig at han skulle bli så plaget hver eneste gang. Jeg tar meg selv i å tenke på de utallige gangene jeg har stått på bakscenen, før jeg skulle danse gnistrende og fantastisk til mamma og pappa, salen og hele planeten, da jeg oppgitt tenkte"hvorforhvorforhvorfor utsetter du deg for dette gang på gang? Lærer du aldri?" Vel, jeg er tydeligvis ikke alene, og det er kanskje en trøst i seg selv i grunn. Arthur fortalte at mammaen hans hadde sagt at den dagen han ikke var nervøs før han skulle på scenen, da måtte han virkelig slutte. Det tror jeg hun kan ha hatt helt rett i, men dette sitatet fra Astrid Lindgren er heller ikke så dumt:

 “Av og til må man gjøre ting selv om man er litt redd, ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort.” 

                      Astrid Lindgren i Brødrene Løvehjerte.